Nå er det skjerpings!

Har gått 2 dårlige skirenn etter sykdomsavbrekket på 3 uker. Nå er det bare noen få dager til Birkebeinerrennet. Derfor er det nå viktig å ha riktig fokus. Nettopp - fokus! Det har vært framværende den siste måneden. Formen har vært elendig etter 3 uker med sofaslit. Altfor mange dager med feber og kun soving gikk hardt ut over både kropp og psyke.

Nå har jeg som sagt vært i gang en stund og begynner å finne igjen en god følelse. Det kjennes slik ut og nå er det bare å få med hodet på den samme bølgelengden. Viktig å få trua! (Fortsetter under bildet og uthevet tekst).

Bildet er tatt av Rolf Bakken. Jeg har fått årets mest synlige skidress av min gode sponsor, CRAFT!
De har laget en Rosa Sløyfe kolleksjon der 10% av salgssummen går til Brystkreftforeningen og forskning innen området. Et meget godt initiativ! Gå til din sportsbutikk og se på årets vår/sommer kolleksjon fra CRAFT! Samtidig som du får gode, stilige og svært brukervennlige treningsklær, støtter du samtidig en veldig viktig og god sak :)



Det første rennet jeg gikk etter sykdommen var Skejt Vasan i Sverige. Der brakk jeg skia etter 5 km og gikk 40 km med en OK ski og en som var ubrukelig. Rennet ble ødelagt og jeg reiste rett på hytta for noen gode lange skiturer. Det kombinert med bra mat og hvile sørget for at energien steg noen hakk. Kjørte 2 ganske bra intervaller forrige uke og var fornøyd med utviklingen av treningsutbyttet. Kroppen begynte å ta imot treningen og jeg kjente framgang.

Nå på lørdag gikk jeg 30 km under Inga Låmi. Våren hadde dagene i forkant virkelig gjort sitt til at føret her hjemme ble vanskelig. Ingenting annet enn klister var fasiten under skiene de siste øktene i Gjøvikmarka.
Ankom Lillehammer kl 7.30 på morningen. Det var 4 kuldegrader og sola var i ferd med å komme gjennom skylaget. Jeg tok skiene med meg til stadion og begynte testingen. Det ene paret hadde Ronnie smurt tidlig i uka etter værmeldingen. De lå det klister på. I ren panikk ba jeg Kalle, på Intersport Gjøvik, om å smøre et par med tørrsnø-smørning fredag. Begge skiene fungerte bra de få hundremeterne jeg gikk. Her hadde tydeligvis mange gått. Det var allerede begynt og bli blankt i sporet. Jeg ringte min kjære, Ronnie, som befant seg i Holmenkollen. Han mente at det mest sikre valget var å ta klisterparet, hvis det kom til å bli blankt i sporet og stor slitasje.

Jeg gjorde som han sa, tok klisterparet. Starten gikk og det tok ikke lang tid før skiene ble ubrukelige. Tørr, fin snø, førte til ising under skiene. Fasiten ble null feste og dårlig gli. Løsningen ble en ren piggeøkt i så å si alle de 3 milene. Fort gikk det ikke og jeg mistet motivasjonen. Allikevel må jeg ta med meg at det ble en god treningsøkt der armene, ryggen og magen fikk kjørt seg.

Så nå er definitivt uflaksen og det dårlige fokuset, byttet ut med positivitet og en kamp-klar Marthe, som har lyst til å gå årets Birkebeinerrenn teknisk godt med et resultat jeg kan være fornøyd med.

Heldigvis fikk jeg en god intervalløkt med Ronnie på morningen i dag. Varmen og sola tok med seg snøen etter dette og derfor ble det en løpetur nå i kveld. Ser ut til at det ikke blir noen flere skiturer her i området nå. Da er det bare å flykte til fjells og nyte siste rest av årets vinter, som har vært uvanlig kort.